Psykologisk trygghet
Alt som bygges må ha et sterkt fundament. Et hus med en skikkelig solid grunnmur har store
sjanser til å stå i mot ulike naturkrefter.
Slik er det også med oss mennesker. I snart 40 år har jeg støttet, hjulpet, inspirert og veiledet mennesker som slitt med alle typer personlige vansker, kriser, konflikter og trolig aller mest:
Større og mindre hverdagslige følelsesmessige og kommunikasjonsmessige utfordringer.
Den røde tråden og fellesnevneren i alt dette, er at om ting skal gå bedre; at man føler på at der skjer en utvikling – så er suksessfaktoren nr.1 – økt Psykologisk Trygghet.
I flere år forsket Google fremover mot 2020 på hvilke faktorer som bidrar mest for å få mennesker og grupper av mennesker til å blomstre; bli en stadig bedre utgave av seg selv. Og en faktor skilte seg ut som den desidert viktigste – psykologisk trygghet.
Dr.Amy Edmondson som er professor i ledelse på Harvard Buisiness definerer begrepet som «opplevelsen av at omgivelsene tillater deg å gjøre feil og at du kan være ærlig – helt uten sanksjoner».
Litt friere forklart handler dette om at vi opplever at vi kan være oss selv i vårt eget og andres selskap, uten å være redd for kritikk, korrektur og motstand. Altså full frihet til å VÆRE DEN VI ER. Folk trenger ikke være enige med oss. Det er helt ok at du er den du er og du kan mene det du vil. Du er uansett «blant venner» og vår respekt, toleranse og kjærlighet er uansett like stor overfor deg. I en slik atmosfære kan vi altså senke skuldrene og all prestasjonsangst og frykt for sanksjoner er helt fraværende.
I en slik situasjon ser vi «grønne folk»,; de som sier ok og heier på oss både i speilet og overalt rundt oss. Eller som Erik Huseklepp; tidligere Brann-spiller og landslagspiller – nå hjelpetrener i Brann sa i et avisintervju: «Vi blir nå sure på de som ikke prøver. Vi blir ikke sure på de som prøver. Hvis du prøver og mislykkes, sier vi: Prøv igjen. Men om du står med luen i hånden og ikke våger; da kan vi bli ganske sure».
Jakten på og redskapene vi kan bruke på veien mot økt psykologisk trygghet står sentralt i min hverdag som både foredragsholder og samtalepartner; og det er også fellesnevneren i bakteppet for bøkene mine.
Selvfølelse:
Kunnskap, erfaringer, kompetanse og intellektuelle ressurser er karosseriet i den farkosten som skal bringe oss fremover i livet, står det på et av yndlings-lysarkene mine. Som fortsetter:
Selvfølelse er motoren vår, og motivasjon er bensinen, og alle forstår at motorstørrelsen har en særdeles stor betydning for livskvaliteten til enkeltmennesket. Liten motor, liten framdrift. Vanlige kjøretøyer med liten motor lager kø. Stor motor gir stor fremdrift og vid aksjonsradius.
Det å ha god selvfølelse betyr å føle seg god nok og likeverdig. Mentaltreneren i Bodø Glimt, Bjørn Mannsverk hevder at lav selvfølelse er det største hinderet for å prestere maksimalt. Å ha god selvfølelse er i følge ham å være bevisst sin egen verdi uavhengig av prestasjon. Rett og slett akseptere seg selv for den man er – til tross for feil og mangler.
Forankring
Hverdagen vår kan ofte oppleves som en kamp mellom positive og negative impulser og påvirkning; ja som en duell mellom fornuft og følelser. Å forankre handler om å bekrefte, forsterke og å tydeliggjøre, og hva i duellen mellom det positive og det negative er det vi vanligvis forankrer i hverdagen? Min erfaring og opplevelse er at det negative ofte får det siste ordet, og når dette blir et mønster øker tvil, usikkerhet og mindreverdighetsfølelse. Derfor er forankring blitt en kjepphest for meg. Hva vi forankrer er et valg. Er du en positiv forankrer – eller en negativ? Dette får konsekvenser for deg; både overfor deg selv, men også overfor andre. Ved å endre ditt forankringsmønster – kan du forandre ditt liv.
Mindreverdighetsfølelse
Det å ha lav selvfølelse vil i praksis si å føle seg mindreverdig. Men sagt på denne måten oppleves det mer
direkte og ofte mer personlig for den enkelte. Derfor er det å snakke om mindreverdighetsfølelse på en varm og empatisk måte en av mine kjepphester: Fordi alfor mange nordmenn sliter med det. De føler seg ikke gode nok. De sliter med utilstrekkelighetsfølelse og kommer til kort i sin egen sammenligning med andre. Ja trolig kan mellom 4 og 5 millioner nordmenn i ulik grad kjenne seg igjen i dette; tror jeg. Men snakker vi å åpent og ærlig om dette ? Deler vi denne subjektive opplevelsen med vår familie, våre venner og kollegaer? I alt for liten grad. I stedet går vi rundt i ensomhet og opplever utenforskap. Mens de fleste rundt ville kjent seg igjen om vi åpnet opp. Jeg tror all kriminalitet, rus, psykiatri, vold, mobbing og suicidalitet har mindreverdighetsfølelse som hovedkilde, og så snakker vi ikke om problemet – verken politikere, fagfolk
eller menigmann. Tenk om vi turde….
Følelsesmessig fattigdom
Dette begrepet henger nok sammen med den nettopp omtalte mindreverdighetsfølelsen, men går mer direkte på et samfunnsfenomen som i alle fall jeg registrerer; at der er en stadig økende redsel for følelser. Å snakke om følelser, være åpen og ærlig å fortelle relevante mennesker rundt oss om hvordan vi har det. Grunnen til denne formen for fattigdom er at vi er blitt altfor fokusert på den ytre prestasjonsorienterte selvtilliten, som medfører at mange er blitt avhengige av mestring. Vi gjør bare og bruker bare tid på det som vi mestrer. Som igjen fører til at vi utvikler en livsstil – og ikke et liv der vi gjør og opplever ting med utgangspunkt i den personen vi er og hvor vi bruker våre kvaliteter og egenskaper og bygger vår egenbevissthet og selvoppfatning på grunnlag av de erfaringene vi gjør oss som oss selv.
Denne ytre orienterte livsstilen øker distansen og nærheten til følelser; i alle fall til gode følelser, og dialog
om følelser/gode følelser blir «kleint». Hovedproblemet med det å frykte, være redd for følelser og følsomme mennesker og følsomme situasjoner er at de viktigste faktorene i et godt liv handler nettopp om følelser: Trygghet, nærhet, glede, fellesskapsfølelse, likeverdighetsfølelse, motivasjon og kjærlighet – er noen av de viktigste eksemplene på gode følelser. I stedet overtar de negative følelsene – fordi vi var redde for å møte, kjenne på og å trimme følelsesmuskelen. Slik skaper vi sammen et samfunn som er mer materialistisk velfungerende, men som lider av følelsesmessig fattigdom.
Følelsesmessig økonomistyring
For oss mennesker er et av de aller viktigste eksistensielle spørsmålene hva som er definisjonen og beskrivelsen av et godt liv. Mitt innspill til dette er basert på min erfaring gjennom snart 40 år i å møte enkeltindivider i ofte de vanskeligste fasene av livet, er at «det gode livet er en stabil tilstedeværelse av gode følelser». Våkner vi med gode følelser eller sovner med tilsvarende, så er det nesten underordnet hva vi fyller tiden vår med. Vi føler oss uansett trygge, likeverdige, motiverte og takknemlige. Disse følelsene er stabile, ikke som en døgnflue som flyr innom en stakket stund og er veldig relatert til en konkret aktivitet der vi føler mestring. Nei, den gode følelsen er knyttet til oss selv som person. Jeg er god nok uansett hva jeg gjør, de gode følelsene er knyttet til meg som person. Jeg er god nok – og da oppleves knapt noe som skummelt. For jeg er likeverdig.
Det å oppnå denne følelsen er hovedmålet i barneoppdragelse. Dette er fordi det å føle seg god nok innebærer selvstendighet. I denne tilstanden får vi den samme grunnholdningen til livet som Pippi Langstrømpe hadde: «Dette har jeg ikke gjort før – så dette får jeg sikkert til!» De fleste skumle tanker er knyttet til fravær av grunnholdningen å føle seg god nok. Pippi Langstrømpe var for forfatteren Astrid Lindgren et symbolsk bilde av en person helt uten frykt. For det å føle seg god nok er ikke en prestasjon – men et valg. Og god nok er den ene halvparten av selvbildet vårt; en bevisst eller ubevisst holdning, et positivt mindset til oss selv. Bevisste mennesker forstår at det er lurt å velge en positiv holdning til seg selv; den eneste personen i livet vårt som vi skal tilbringe 24 timer i døgnet hver dag hele livet igjennom. Utfordringen folk flest møter og sliter med, er hvordan vi kan få denne holdningen omsatt til og gjennomført i praksis. Dette handler om hverdagens følelsesmessige økonomistyring. I realiteten selvledelse i praksis. For meg har penger og følelser mye til felles. Alle vet at om vi hver måned bruker mer penger enn det som kommer inn på konto, så er det et tidsspørsmål før vi går økonomisk konkurs eller vi opplever store likviditetsutfordringer. Slik er det også med følelser. Er vi kritiske, strenge, negative og problemfokuserte overfor oss selv i hverdagen, er dette uttak fra den følelsesmessige bankkontoen. Og om vi da ikke er særdeles bevisste og disiplinerte i forhold til å sette enda mer ros, anerkjennelse og kjærlighet inn på kontoen – så er den «følelsesmessige økonomistyringen vår» svært bekymringsfull – både på kort og på lang sikt. I alle fall om vi er opptatt av å ha et godt og meningsfullt liv.
Stress
Jeg tror at svært få mennesker gjennom sitt liv ikke opplever ulike grader av psykiske utordringer og varierende symptomer på grader av psykisk uhelse. De tusenvis av mennesker jeg har møtt i samtaler de siste 37 årene har vært betegnet som klienter – men har først og fremst vært mennesker som deg og meg. De har kommet med et bredt og variert spekter av følelser, opplevelser og symptomer på psykiske plager og utordringer. De senere årene er det noe som har endret seg: Klientene har bli yngre og yngre – og plagene oppleves litt sterkere enn før. Jeg tror årsaken er stress. Veldig mange nordmenn i dag har et kronisk for høyt stressnivå – ofte uten å være klar over det. De er blitt vant til å ha det slik. De tror det er slik det skal være, og når vi er stresset reagerer vi sterkere og håndterer ting dårligere enn når vi er avslappet.
Sjekk stressnivået ditt her
Her er noen av de vanligste stress-symptomene folk opplever i dag. Kjenner du deg igjen i flere av disse – må du gjøre noe med stressnivået ditt.
• Kortere lunte og utålmodighet.
• Urofølelse, rastløshet.
• Søvnproblemer.
• Konsentrasjons- og hukommelsesvansker.
• Vansker med å fatte beslutninger.
• Engstelse og nedstemthet.
• Anspenthet i musklatur/smerter og stivhet.
• Vi utsetter ting/prokastinering.
• Fravær/dropout-problematikk/skolevegring.
Personlig omsorgssvikt
Dette er et begrep jeg selv har laget for å beskrive et uheldig atferdsmønster jeg har oppdaget brer om seg. Nemlig at vi har en annen og mer streng og kritisk måte å behandle oss selv på – enn måten vi møter og behandler andre. Vi forskjellsbehandler altså og er negativt uretterdige overfor oss selv, sammenlignet med hvordan vi behandler andre, og da er det ikke så lett å bli glad i oss selv; spesielt når vi vet at livskvalitet, psykologisk trygghet og høy indre motivasjon – først og fremst blir et resultat av hvordan vi behandler oss selv.
Aterdsbeskrivelse av «Personlig omsorgssvikt».
• Å være negativ, streng, kritisk og snakke seg selv ned.
• Å behandle oss selv uretterdig og dårligere enn vi behandler andre.
• Å avvise og være negativ til å ta i mot ros og anerkjennelse fra omgivelsene.
• Å praktisere negativ psykologi overfor seg selv, der man fokuserer på det man mangler og ikke får til, i stedet for det man er, det man har og det man mestrer.
Ikke vær redd for å gjøre feil
Det finnes ikke så mange prinsipielle måter å lære på for å utvikle seg. De to vanligste er kombinasjonen teoretisk kunnskapstilførsel kombinert med prøving og feiling (trening) som den ene, og modell-læring som den andre. At man ser hva andre gjør; og så hermer eller tar etter den måten å gjøre ting på. Fordi vi har generelt i dag mer fokus på å prestere og å mestre ting – liker vi best å gjøre de tingene som vi får til og som vi vet vi kan mestre. Derfor blir flere og flere tiltagende nærvøse og engstelige for å prøve noe nytt, utfordre ukjente aktiviteter og å gå utenfor komfortsonen.
Jeg sier igjen som Pippi Langstrømpe:
«Dette har jeg ikke gjort før – så dette får jeg sikkert til»…
Pippi var som nevnt en karakter konstruert av forfatterinnen Astrid Lindgren som et bilde på en person helt uten frykt. I Norge i dag er det få ting som er virkelig objektivt skumle. Men når vi ikke føler oss gode nok så er det lett å tenke skumle tanker og å bare gjøre det vi mestrer som kan bidra til å kompensere for manglende egenkjærlighet med jakten på beundring. Slik blir komfortsonen vår smalere og smalere.
Barack Obama har sagt følgende:
«Du må ikke la feilene du gjør definere hvem du er som menneske, men du må lære av feilene. Noen av de
menneskene som har lykkes best i verden, er de som har gjort flest feil».
Så la oss gjeninnføre prøving og feiling som læremetode og våge å snakke om dette og å tørre å vise at vi kan kaste oss ut i det ukjente som gode rollemodeller.